Innbyttere: J. Blåsternes, M. Falch og G. Svenn.

Korsvoll (4-5-1):

HJEM      NYHETER     SPILLERSTALL     KORSFARERNE     DIV. INFO     GJESTEBOK     KLUBB     TRENING

21.9.2011. Det er datoen for når vi sist vant en fotballkamp. Siden har det gått 280 dager, det vil si i overkant av ni måneder. I løpet av samme tid har folk rukket å lage barn, og vi har rukket å spille 22 kamper uten å oppleve gleden av å vinne en fotballkamp, om man ser bort fra fire internkamper, samt den andre treningskampen mot VSF i vår, som egentlig ikke var annet enn en internkamp der de hvite draktene var byttet ut med Vinderens oransje trøyer. De 22 kampene har gitt følgende rekke – 0-2-20 – og en målforskjell på fryktelige 30-111. Hvorfor i all verden skulle denne trenden snu mot Oldenborg 2, laget som burde og kunne rykket opp både i 2010 og 2011, og som ville ta over serieledelsen med seier denne onsdagen, attpåtil samme kveld som Spania og Portugal gjorde opp om den ene av to finaleplasser i årets EM?

All sunn fornuft sa at dette kom til å bli et nytt stortap, men én ting pekte i retning av en oppsiktsvekkende borteseier. Verden er tross alt bygget opp av sirkler og sykluser, og vi ble sendt inn i denne grusomme spiralen av uflaks, tabber og stortap etter at nettopp Oldenborg 2 ble slått 4-0 på bortebane 21.9.2012. 280 dager hadde gått, nå skulle den vonde trenden på symbolsk vis snus mot det forrige laget vi beseiret. Datoen var 27.6.2012.

Dessverre var det lite som tydet på et fotballmirakel på steinharde Tørteberg kunstgress 20 minutter før kampstart, ettersom vi på daværende tidspunkt ikke var mer enn to trenere, seks spillere og en fluktstol. Det luktet en tidlig kveld, walk over og EM-kamp på boksen, men i tur og orden møtte den ene etter den andre Korsvoll-gutten opp, og vips, så var vi tolv mann.

Oldenborg 2 så i likhet med oss ut til å ha en rekke frafall på grunn av familieselskap, sen jobb og sykdom, ja, kanskje på grunn av EM-semien også, og stilte med folk i fire-fem forskjellige blå drakter. En back hadde like godt tatt på seg Sandefjord-drakten sin. De mange draktene forvirret oss, og det tok ikke mer enn ti minutter før ballen lå i mål bak keeperdebutant Erik Forsén, som allerede før dette hadde rukket å vise frem de fantastiske reaksjonsevnene sine.

Vi kom noe mer med i kampen, men det nykomponerte forsvaret hadde enkelte startvansker, og Aleksander Omtvedt og Jon Stavnsborg ble for eksempel ofte liggende et par meter bak de andre, slik at offsidelinja ble opphevet, noe hjemmelaget forsøkte å utnytte gang etter gang.

Et av angrepene deres endte i hjørnespark etter 28 minutters spill. Heldigvis brøt Vegard Brekk foran spissene da ballen ble svingt inn, og Lars Eriksen plukket den opp på egen halvdel og satte fart. Med ett kom vi tre mot to, men i stedet for å spille ut til en helt fri Greger Svenn ute til høyre, slo Eriksen, som like før hadde fått sendt av gårde et godt skudd, over til Marius Andersson, som allerede var plukket opp av en av de to gjenværende forsvarerne.

Da gikk det som det pleier å gjøre. Minuttet etter lå ballen nok en gang i nettet bak Forsén. Fra sidelinjen så det mistenkelig ut som offside, men med tanke på at vi tidlig hadde etablert en nokså frynsete linje, er det ikke rart at dommeren ikke blåste. En angriper kom alene inn i feltet, og ballen ble vridd over i vårt venstre hjørne.

Tre minutter etter at de gikk opp til 2-0, økte Oldenborg 2 til 3-0. Vi fulgte ikke med da de fikk frispark 25 meter fra mål, og ballen ble slått kort til side for muren, der en våken oldenborger kopierte 2-0-scoringen da han fikk skrudd ballen til høyre for keeper.

Ikke lenge etter måtte Kjetil Kihlgren forlate banen med skade, da det som sannsynligvis var langvarige ryggproblemer vendte tilbake.

Høydepunktene var ikke mange frem mot pause, men det er verdt å nevne at Omtvedt ikke overraskende pådro seg gult kort da han kom altfor sent inn i en takling, og at samme mann i kjent stil klarerte like til side for eget mål da muligheten bød seg. Morsomst var det dog da trener Falch og assistent Christophersen skrudde på den medbrakte radioen og lot Olav Traaen og Karl-Petter Løkens skildringer av EM-semien kommentere dramaet som utspant seg på Tørteberg. ”Og her kommer han, Ronaldo, i fint driv oppover nå,” knitret Traaen samtidig som Magnus Jahrmann fosset fremover.

 

 

Bildet: Det var temmelig behagelig på sidelinjen onsdag kveld.

 

Like før pause ankom en syk Johannes Blåsternes med en flaske vin og et par kalde til banen. Han hadde ingen planer om å spille på grunn av den såre halsen, men da Greger Svenn måtte ut med skade i det 51. minutt og vi stod igjen med ti mann, måtte han inn for å redde lagets ære. Før dette hadde Oldenborg 2 allerede rukket å legge på til 4-0, og trenernes ord i svarteboka oppsummerer scoringen best: ”Noe som ikke er en sjanse blir mål. 0-4.”

Blåsternes er blitt bortskjemt med egne påkledere etter flere teaterjobber det siste året, og han brukte tid på å skifte. Først etter ni minutter var råtassen klar, og det som må ha vært et av tidenes treigeste bytter var et faktum. Verdensrekord? Muligens.

Innbytterens helse hindret ham i å løpe, og spissmakker Eriksen måtte ta de fleste duellene og løpene. I det 66. minutt fikk han to albuer i bakhodet, men dommeren lukket øynene og fikk det ikke med seg. Det i overkant harde forsøket på å vinne ballen tilbake ble belønnet med gult kort.

Fire minutter senere stod det 5-0, men ikke før den gamle Tåsen-keeperen Forsén hadde vartet opp med to knallgode reaksjonsredninger på de to første forsøkene. I vårt neste angrep dunket Johannes Blåsternes til fra langt hold, men da hadde dommeren allerede blåst for det som umulig kan ha vært offside.

”Jaja, du hørte kanskje ikke at jeg blåste i fløyta,” sa dommeren og tenkte å la det hele passere..
”Jo da, jeg hørte at du blåste, det var derfor jeg skjøt,” smilte Blåsternes.

Tørteberg var ikke rett sted for den slags fleiping, og Blåsternes kunne bokføre sitt femte gule for sesongen.

Kort tid etter kunne Oldenborg 2 bokføre sitt sjette mål for kvelden, da de spilte seg gjennom forsvaret og la ballen kontrollert i mål.

 

 

Bildet: Johannes utnytter et avbrekk til å ta en kort drikkepause.

Da entret en ankelskadet Mathias Falch banen. For få uker siden tok han over rekorden i antall spilte kamper på rad, og spilleren som har verdensrekorden i både antall spilte kamper og antall mål for Korsvoll C, kunne simpelthen ikke få ødelagt den flotte rekordrekken nå, spesielt ikke når så mange andre fikk bokført så mye rart. Han haltet inn på banen, og kom seg inn i feltet da vi fikk frispark oppe ved midtbanen. Ballen ble slått inn, og der dukket en annen fyr som ikke ville fått spille om vi hadde hatt et medisinsk støtteapparat opp, allerede behørig omtalte Johannes Blåsternes. Han stusset ballen i mål, og vips hadde vi scoret i denne kampen også!

Vi fikk både flere frispark og cornere de neste minuttene, før Falch forlot banen. Skal man benytte seg av Erik Nordbys utregning av egen viktighet for laget basert på hva og når man har spilt, kan han dermed skryte av å ha tatt fire poeng for C-laget i år, noe som er fire ganger så mye som de fleste andre.

De siste minuttene spratt ballen rundt på banen i et tilfeldig mønster, og det hele ebbet ut i et nytt stortap, denne gangen 1-6. Med det tar Oldenborg 2 sommerferie på tabelltoppen, mens vi tar ferie helt sist, med ett poeng og en målforskjell på 10-52. Til høsten skal vi prøve å score mer, slik at vi forhåpentlig røsker med oss flere poeng, og i det minste får en følelse at vi er mer med i kampene og får litt mer å skryte av rundt middagsbordet dagen etter.

27.6.2012 var heller ikke datoen det skulle skje, men det kommer flere datoer etter sommerferien. En dag vil det snu! God sommer!